Jeg hadde akkurat kommet inn døra og fyrt opp en sigg da fasttelefonen ringte. Klokka var blitt nesten 24, så jeg vurderte å ikke ta den, men jeg er jo så lydig!
"Det har skjedd en ulykke på Av. Belgrano, og en av de forulykkede oppga nummeret Deres like før hun ble bevisstløs. Hvem snakker jeg med?"
"Unnskyld?"
"Det har vært en trafikkulykke på Av. Belgrano, og noen De kjenner, har oppgitt telefonnummeret Deres. Snakker jeg med Maria José Lozano?"
"Nei, hun eide leiligheten tidligere, men nå har hun et annet nummer."
"Hva er navnet Deres?"
"Men hvis dere skulle snakke med Maria José Lozano, er det vel irrelevant hva jeg heter?"
"Jeg håper De forstår at dette er en hastesak der vi trenger å informere de pårørende umiddelbart. (Lang oppramsing av hvor ulykken har skjedd, hva legens navn er, hvilken alarmsentral han ringer fra, osv. Alt veldig hektisk. Og med antydninger om at denne personen ligger for døden.) Jeg kan ikke oppgi for mye informasjon nå, men trenger navnet Deres."
(Han stresser meg med tanken på at noen jeg kjenner, er skada, så jeg staver navnet mitt.)
"Hvem kjenner De som kunne tenkes å oppgi nummeret Deres i en slik situasjon?"
"Nei, jeg vet ikke. Det måtte være en av mine norske venninner her."
"Har De et navn på noen?"
(Jeg gir ham et navn på ei venninne her, la oss kalle henne Solveig.)
"Ok, Bunti, jeg vil at du ringer følgende mobilnummer, slik at vi kan sjekke hvem denne personen er: 15 60 11 75 28."
(Jeg ringer nummeret, og ber ham ringe meg opp igjen slik at jeg kan sjekke om det dukker opp noe navn i displayet på mobilen min.)
"Ok, señora Banta, dette var bare en slags øvelse. Vi er eks-politimenn som pusher dop. Venninnen Deres så noe hun ikke skulle ha sett i kveld, og nå har vi kidnappet henne."
"Hæh?"
"Det hele løser seg hvis De overtaler henne til ikke å fortelle noe. Vi vil ikke ha noen pressedekning omkring dette, og vi vil ikke ha noe politi. Vi kontakter Dem snart om hvordan vi skal løse dette."
"Hvis dere har Solveig, vil jeg gjerne snakke med henne."
"Du skal få bevis på at hun lever og har det bra dersom du samarbeider."
"Få snakke med Solveig med en gang!"
"Hun er ikke her akkurat nå, men bare rolig, du skal få snakke med henne når vi har ordnet vårt!"
"Hør her, cariño, tror du jeg er tett i nøtta? Hvis ikke du kan la meg snakke med henne, har du ingenting, og da har ikke vi noe mer å snakke om."
"Kom ikke her og cariño meg! Hvis du vil ha bevis, skal du få det. Du finner det på trappa di i morra tidlig!"
"Pøh! Dere har ikke en dritt. Jeg legger på!"
KLIKK
Som de sier i forstedene: "Gangsterne er tøffe i Buenos Aires, men Bente er tøffere!"
Og akkurat når dere trodde fjomselill hadde forsvunnet som en Samantha Fox i tiårets overfladiske gap, gjenoppstår hun med et lite gravskrift: Alt har en slutt!
Før jeg åpner øya hver dag, tenker jeg veloverveid: Jeg vil ikke hjem! (Som vel egentlig er en setning som diskvalifiserer ordet "hjem": Hvorfor skulle jeg kalle det for "hjem" hvis jeg ikke vil dit? Hm, og mens vi tenker litt på det ...) Det er sant: Jeg vil egentlig ikke hjem. Ennå! Ikke fordi alle dere der hjemme plager meg: Tvert imot: Dere er den eneste grunnen til at jeg kommer hjem. Hvis jeg ikke hadde kasta skam over familien og ulykke over mitt nye forlag ved å bryte min framtidige arbeidskontrakt, ville jeg kanskje bare ha blitt her. Jeg kunne blitt Ole Christian Bachs uglamorøse copycat: "Kontorarbeider flyktet til Sør-Amerika og etterlot seg en haug med ubesvarte mailer!"
Nei da, jeg gleder meg til å komme hjem og begynne i ny jobb, jeg gleder meg til å høre Lars og Peter synge Vazelina-sanger, jeg gleder meg til å fjomse med koret, jeg gleder villt meg til å høre Hanna fortelle hverdagshistorier, jeg gleder meg til å se og ta på lillebroren min, jeg gleder meg til å høre Noëlles fantastiske latter, jeg gleder meg til og med til å være i den lille leiligheten min, men JEG VIL IKKE HJEM! Det er bare det! Herre Jemini som jeg gruer meg til å stå opp om morran! Jeg tør ikke å fortelle om alt det andre jeg gruer meg til. Jeg gruer meg egentlig bare til å ikke ha så frie dager!
Jeg vet ikke hvor mye som er Buenos Aires og hvor mye som er bare det å få tilgang til å være noe annet ei stund. Men BA er utvilsomt et bra sted å være noe annet. Men ... klimaet er fuktig og varmt, argentinerne er dumme og kloke, som hjemme, men de er åpnere, tror jeg, som gjør det lett å få være i fred og så bare kunne trå ut på gata og få kontakt kjempelett. Jeg har hatt de mest fantastiske samtalene med drosjesjåførene som har kjørt meg hit og dit. De forteller de utroligste historier, flørter langt over streken, har doktorgrader i ernærings-fengshui og røntgenanalyse, vet åssen den norske krona ligger an på valutamarkedet etter den siste internasjonale økonomiske krisa, synger tangosvisker, tipser om de beste fiskerestaurantene ... ja: bare drosjesjåførene er en god grunn til å bli i BA.
Tango. Jeg er jo ikke noe bedre enn the next tourist; jeg er inne i et tungt tangosig med ømme føtter, forelska i tangolærern, svette skjorter, fomlende, søte argentinske menn som tappert prøver å dreie rundt på 70 kilo på 10 cm knappenålshæler, pinlig berørt over at de er så lave (Er det ikke jeg som skal være pinlig berørt? Når slutta majoriteten å ha rett, lissåm?). Men det funker! Jeg syns i utgangspunktet det er like unaturlig å ha en villt fremmed mann klistra inntil HELE overkroppen min (jepp, fra brissel til pubis!) som det er å gå på 10 cm høye hæler, men den rått kjekke, høye og sympatiske tangolærern min sier jeg har blitt flink! Det er lenge sida jeg slutta å snakke fornuft med hormonene mine, så jeg betaler ham og han danser med meg.
Jobben. Jeg får sitte i fred, fra morra til kveld hvis jeg vil, å jobbe med noe av det beste jeg vet: setninger. Det er ikke alltid jeg er sikker på om jeg er flink -- og jeg har sikkert ikke fått til alle de oppgavene jeg har fått heller -- men jeg har fått mange gode tilbakemeldinger og syns generelt at det er like moro grammatisk som innholdsmessig og pragmatisk. Og så har jeg denne trygghetsnarkomane bekymringa: Hvis jeg blir frilanser; kan jeg noensinne få en fast stilling igjen? Og kunne jeg overleve GODT på en frilanslønning i Norge?
M-m, og alle disse tankene og flere til ligger bak øyelokka mine hver morra. Like før jeg tenker: Jeg vil ikke hjem! (I hvert fall ikke før gutta der hjemme har lært seg å applaudere når jeg kommer gående på gata.)
Omtrent en time på utsida av Buenos Aires ligger det en liten by som heter Tigre. Den ligger ved elvedeltaet til Rio de la Plata, og er en idyllisk liten sak som britene bygde i lykkerus over å finne kanaler og små øyer de kunne ro imellom. (Marvellous, marvellous! I say, old chap, wouldn?t it be gastly enjoyable with a rowing competition on the canal ... tenkte de sikkert.)
Kanalene er fulle av sedvanlig brunt riodelaplatavann. Det er vel brunt fordi det har med seg mye jord, tenker du sikkert, men dét tenker ikke jeg! Jeg tenker at det er fullt av kloakk og råtnende materie fra alle biologiske kategorier, men oppå all driten flyter det lykkelige roere i smale, lakkerte trebåter. Ja da, så!
Langs kanalene ligger det bindingsverksvillaer med daddelpalmer og kinesiske roser, kjøttrestauranter og thoroughly british regatta clubs. Det er et underlig skue etter ca. 5 uker i den avskallende, middelhavslignende bebyggelsen i Buenos Aires, men sånn er Argentina: en stor og avslappa smeltedigel.
... og apropos smeltedigel: Denne digresjonen måtte komme før eller siden: I Buenos Aires og store deler av det øvrige Argentina er folk stort sett andre- eller tredjegenerasjonsinnvandrere, først og fremst fra Europa (Italia, Spania, Portugal, Russland, Tyskland), men også svært mange har besteforeldre fra den arabiskspråklige verdenen. Innslaget av svarte er nesten fraværende, og indianerne ble nesten utrydda av spanjolene. Det interessante er at folk virker så lite diskriminerende mht. avstamning. Åkei, de liker ikke nyinnvandrede kinamenn særlig godt; de mener de er skitne, og jødene (som har sitt søramerikanske hovedsete her) har etter sigende dårlig ry her, som arrogante, puritanske og proteksjonistiske pengepugere. Men ellers er det altså one big happy family; alle har litt søtt, salt og syrlig i blodårene sine og syns det er festlig.
Vel, tilbake til Tigre: Vi hadde bestemt oss for å bli over natta, kjøpe en is, rusle i gatene, spise middag og drikke deilig Malbec. Mmmm, mums! Da vi passerte den første kanalbrua, kommenterte min venn Pablo at elva gikk vel litt høyt, det måtte være på grunn av all nedbøren natta før. Ja, helt sikkert. Så vi tok inn på B&B-en og rusla ut for å se på brakkvann, tigrenere, bougainvillaer og ekkoer av Rule Britannia.
Kanalpromenadene er stedvis smellvakre, med svulmende trær, lykkelige roere (hva ville vel Freud sagt!) og ruvende bindingsverksvillaer -- akkurat som i England, bare mye frodigere. Elva gikk over bredden sin, så jeg hoppa ut på en benk, poserte for fotografen ... og fikk en hel bølge med deilig, angende riodelaplatavann over låret.
Kan man spise is selv om man er bløt på låret? Ja-a, det kan man! Så vi kryssa gata, rusla litt lenger nedover og fant et sted med hjemmelagd is.
Jeg spiste deilig fløteis med nøtter og rom og mandler, og Pablo spiste is med pistasjnøtter og karamell. Vi kasta et blikk ut på gata og så at det sipla vann innover terrassen utafor, men akk, isen var forførende og logikken svak.
Innen vi var ferdig med isen, var hele gata oversvømt og ingen gondoler tilgjengelig. Det var skikkelig kjølig i lufta etter væromslaget natta i forveien som var en norsk sommer verdig: fra 32 grader til 19 på tjue lynglimt. Brrrrr, jeg frøs allerede, og tanken på å ta av seg sko og sokker og stikke føttene ut i den kalde, brune gjørma de kaller ?elv?, var omtrent like lystbetont som å gjøre rent i Magnus gate. (Forresten: Her i BA har jeg hushjelp, og ? halleluja -- jeg velsigner hver peso jeg betaler for det!) Riktignok har argentinerne manerer som lakeier ved det franske hoff, men jeg veier nå mine nærmere 70 kilo og mottok ikke noe tilbud om å bli båret tørrskodd ?i land?! Det var rett og slett ingen vei utenom, så av med fottøy, buksene opp på knea og uti med oss.
Det har ikke vært springflo i Tigre på ca. 25 år, så folk virra mål- og rådløse omkring med oppbrettede bukseben og smil om munn. (Åh, som vi digger SMÅ unntakstilstander?) Vi vassa omtrent tre kvartaler før vi fant et tørt fortau som leda oss vekk fra kanalene og litt høyere opp i terrenget, men GATENE var oversvømte til et stykke inn i byen.
Fordi den beste kjøttrestauranten i byen lå to kvartaler unna B&B-en vår, vendte vi tilbake en times tid senere, og nå virkelig fossa vannet inn over strandpromenaden og ned i de lavereliggende gatene. Politi og veivesen var allerede i gang med å stenge for trafikken og frakte ut nødstedte biler, og vi begynte å bli usikre på om restauranten ville være åpen i det hele tatt, men ... argentinerne tenker ikke så mye på profitt (ofte åpner man en butikkdør og støter på fem virkesløse og smilende ekspeditører). Det satt folk ved to bord til da vi kom inn, og en halvtime senere hadde vi en hel etasje alene.
Jeg har allerede spist møre, dryppende, guddommelig herlige biffer mange steder i Buenos Aires (de er flinke med kjøtt, både på å ale det fram og å tilberede det). Nå var tida kommet for å utvide grillmenyen min. Vi bestilte en grilltallerken for to med et par-tre ting som var nye for meg: nyrer, matambre og mollejas.
De slakter kuene annerledes her enn i Norge, så begrepene lar seg ikke automatisk overføre, men matambre ser ut som en flatbiff, har noen få sener, og er henta fra siden på kua. Den tilberedes ofte med garnityr oppå, eller inni, hvis den er sammenrulla. I dette tilfellet var den dekka med rød paprika, løk og persille. Mmmm, det er godt, som det meste av det grillede kjøttet man får servert her.
Nyrer hadde jeg jo smakt før, og jeg falt tilbake på at det nok aldri blir noen livrett for meg. Men de er bedre grilla enn kokt, hvis noen skulle lure :-)
Og så var det mollejas, da. Ooooo, mollejas! Det er brisselen på kua som ser ut som en stor ball når du skjærer den ut, og som små, flate stykker når du får den servert. Den tilberedes først hel på grillen, og så åpnes den litt etter litt med kniv og grilles stykke for stykke. Den serveres med pressa sitron, smaker som en mellomting mellom fett og kjøtt, og er heeeeelt fantastisk.
Jeg spør meg jo hvorfor vi ikke spiser brissel hele tida i Norge også, men har ikke klart å finne ut av det. Noen som vet?
Jeg vet ikke hvor sant det er, men jeg har hørt at de fleste steder i verden går brisselen i søpla, dels fordi den blir betrakta som u-kjøtt, og dels fordi EU mener den overfører kugalskap. Her i Argentina har de ? bank i bordet ? ikke blitt ramma av kugalskap og kan uansett spise denne herlige delen av dyret.
Så vi proppa i oss kjøtt, innvoller, salat og Malbec og hadde det best i hele Tigre. Da servitørene smilte stadig trøttere til oss, bestemte vi oss for å rusle hjemover ? unnskyld: VASSE hjemover. Rio de la Plata sto fordundre meg helt opp til dørterskelen, og vi måtte holde oss på fortauet for at ikke vannet skulle nå oss til over knea. Elvevannet strømma fortsatt inn i sidegatene, og bilene sto med vann til vinduskarmen. Alt vannet hadde fått frontlyktene til å slå seg på, så den så litt atlantisk ut, den lille verdenen under vannoverflata.
Vi vada oss fram de få kvartalene hjem og ble mer og mer sikre på at alle hundebæsjene nok var vaska bort for lenge sida, og da vi kom fram til B&B-en, lå den der, tørr og fin, med varmtvann i dusjen og rene lakener. Mmmm.
Jeg går på en time som heter Intensive Pro. Der, tenker jeg, er det nok skikkelig hardkjør å få. Når dama har SNAKKA i ti minutter og har nevnt TÅLMODIGHET ca sju ganger, står jeg nesten og spensthopper av uforløst energi. Men jess, der er vi i gang, og jeg trener på lag med to godt voksne herrer som ser snille og treningslystne ut, så jeg begynner på mine løperunder, som er første del av tre øvelser. Jeg løper og spurter og er helt lykkelig over endelig å få brukt meg. Så skal vi veksle, og jeg triver tak i vektstanga, slik instruktøren har vist, og gyver løs på knebøyen. Aaaah, jess, ned, opp, ned ... "STOOOP! Rubia, don't do anything untill I show you, ok?" Jeg gløtter meg skeptisk over skuldra og ser på det lille, overtrente eselet av en instruktør. "Intensive pro" my ass, tenker jeg, og fortsetter. "STOOOOP!!!!" Jeg kaster piler med blikket over skuldra igjen, møter blikket hennes og tenker, MEN INN I HELVETE! Hvor mye skade kan man gjøre med ei vekstang på 1 kilo i to minutter, æ? Jeg dirrer av uforløst energi og har lagt dama for hat for ca. 20 sekunder sida. For evig tid!
Jeg skjønner at jeg er midt i en kraftig kulturkollisjon og leter etter årsaker. Jeg tenker på diktatorer, militærregimer, mødrene på Mai-plassen og lik som blir sluppet ut over Atlanterhavet, mens den lille ukvinnen hamrer fingrene sine inn i knærne mine ("2 cm lenger bakover!"), i brystet mitt ("3 cm lenger bakover!"). Hun vipper episenteret mitt ut av balanse, og jeg er i ferd med å henvise til FNs menneskerettskonvensjon og domstolen i Haag da hun heldigvis skriker "BYTT"!
Hun forflytter meg fra gruppa med de to voksne, normale mennene og over til de tilbakestående bakerst i salen. Hun har kraftig røst, og jeg finner meg i det. Hun fotfølger meg omkring, korrigerer meg inn og ut av balanse, prøver å møte blikket mitt og irettesette meg. Jeg vet at hun har vokst opp i et militærdiktatur, stakkar, så jeg finner meg i det. Herregud, stakkars barn. Mødrene på Mai-plassen ga seg altfor tidlig, og anarkistene i Spania og Italia før dem. Huttetu!
Jeg kommer inn i treningsgarderoben etter trening, triver av meg tøyet, tar tak i håndkle og såpe og går mot dusjen. Det er kø i dusjen. Jeg er omringa av jenter ... i truser, behåer, silikonpupper og håndkle utapå der igjen. På vei inn til dusjen! Vi ser litt ut som om vi er på vei til gasskammeret, tenker jeg. Bortsett fra meg, da, som står der og vifter med dusken min. "Se her, jenter, her er tissen min." Og rumpa mi, og de dvaske brystene. Selv om jeg VAR på vei til gasskamrene, selv om vi alle gikk en felles, jevnbyrdig død i møte, ville jeg kanskje være den menneskeheten kunne unnvære i denne køen: Bente blotter'n. Jeg kunne da i hvert fall ha kosta på meg en behå? Eller et håndkle som dekka ... dusken ??? Men nei: Jeg blotter meg i jentegarderoben.
Sukk, jeg lykkes nok ikke hverken i treningsrommet eller i garderoben her i Buenos Aires, men jeg har funnet meg noen å hate, og det er da enda noe.
Og jeg er vulgær i dusjkøen :-) Yeah, baby!
En blogg med respekt for seg sjøl skrives i gode og onde dager, og her kommer historien om en litt vanskelig en.
Vertinna mi er av det energiske slaget, og deler søvnen sin inn i en kort natt og en lang siesta midt på dagen. Jeg henger ikke helt med i svingene ennå og opprettholder en pietistisk hverdagsmoral som ikke tillater søvn mens det er dagslys. Så når den fantastiske Elsa fra Reunion slamrer seg i seng klokka 03, er jeg våken, og likeledes når hun tripper gjennom leiligheten klokka 09 og gjør seg i stand til å gå i et bryllup. Bon, oversetter jeg i hodet mitt og snur meg i senga.
Men da den 17. kinaputteren smeller klokka 10, oversetter jeg ikke hverken 'bon' eller 'bueno' eller 'well, well' i huet, jeg tenker bare: "Åh, kan dere holde opp med den demonstreringa! Jeg bryr meg ikke om at pensjonene deres er inndratt av presidentinna! Slutt med den sutringa! Lån penger av barnebarna deres! Ta opp et lån, for faen!" De fyrer av kinaputtere i maskingeværtempo i to samfulle timer, og det er bare å gjøre som romerne: Opp å stå!
Jeg er litt såra over at argentinerne ikke tar større hensyn til meg -- jeg har tross alt reist langt -- men finner kaffetrakter og brødskiver og eple og ... heisann ... en melkeskvett til kaffen også, og så er ting litt bedre ei stund.
Men så er det litt kaldt når jeg skal sole meg på taket, og T-bane-turen til bydelen Palermo tar mye lenger tid enn jeg trodde, og der enhver idiot ville satt opp kafeer -- nemlig inni den store, deilige Palermo-parken, hinsides all trafikkstøyen -- er det bare gress og trær, og jeg blir gående langt inn i blodsukkerørkenen. Da jeg endelig finner et fint sted å spise -- og dem er det mange av, med mumsemat til rimelige priser -- er jeg omtrent like sjarmerende som det siste barnet som blir henta i barnehagen.
Men så kommer det deilig kyllingbryst i purresaus, blodsukkeret stiger, jeg får kjøpt ørepropper til kommende natt på et apotek, og sola står ennå høyt på himmelen. Så jeg rusler litt rundt på måfå og blir barnslig glad over at jeg ser igjen et sted jeg allerede har passert EN GANG i bil, og bestemmer meg for å gå innom Recoleta-kirkegården. Og var nå det så lurt?
Recoleta-kirkegården er mest berømt fordi Evita Perón er gravlagt der, og jeg var der sist jeg besøkte Buenos Aires også. Men jeg så kanskje ikke like nøye etter? Det er en stor kirkegård som dekker et helt kvartal, og er innebygd av høye murer, omtrent som en middelaldersk festningsby. Du kommer inn i det som kunne vært en liten spansk landsby, med lave hus, en hovedgate omkransa av trær, små åpne plasser med statuer av engler, kupler med farga glass, katter som slikker sol på marmorstatuene, og du venter nesten å høre stemmer fra et kjøkken eller en radio. "Disse katolikkene er nå så banale og uspirituelle," surmulte jeg, "bygger kirker, kirkegårder, mausoleer -- masse konkrete gjenstander som skal romme alt det ubegripelige og åndelige." Så jeg begynte å rusle litt rundt, unngikk de største flokkene med brasilianere og japanere, fant noen små smug, noen "hus" med glassdører så man kunne se alteret, fotograferte alteret og registrerte at det var et hull i gulvet der kista lå (en vag tanke svever gjennom huet mitt "så her står de oppå gitteret over kista og tenner lys. Ja, ja"), gikk videre, over en liten plass, inn i et nytt smug, ser et lite gitter i ankelhøyde, og innafor ... ei elda kiste full av støv, løv og ... roperter i bevisstheten som hyler mot meg: HER LIGGER DET ET LIK OG RÅTNER! Så som det moderne mennesket jeg er, samler jeg meg litt og bestemmer meg for å fotografere det (se bildene) med mobilen min. Jeg tar også et bilde av et kors med masse spindelvev, som en slags beroligende terapi etter synet av kista like ved føttene mine. (Kors og spindelvev, det er bare litt gotisk, lissom!) Det velter seg litt i magen min, som om det var en slange jeg hadde stått helt nær, så jeg setter opp farta litt, runder et hjørne til venstre, ser inn gjennom enda en halvåpen dør, og der stirrer et levende menneske ut på meg fra halvmørket. En gammel, skrukkete mann. Med leverflekker i ansiktet! Jeg gikk forbi glassdører som viste opptil 7 kister i samme rom. Jeg begynte sakte, men sikkert å ta inn over meg at jeg var omgitt av lik -- over bakken. De ligger i høyden og bredden og på tvers og på langs. I marmor og i tre. En liktetthet større enn befolkninga i føkkings Holland! Det er en landsby av lik, og turistene vandrer omkring og filmer med videokamera!
Jeg gjorde det jeg måtte: Jeg fikk med meg "huset" til Evita, og svingte innom kåken til Bioy Casáres, en berømt argentinsk forfatter, men så var det ut. Jeg vet at jeg skal dø, men ... MÅ jeg på likhuset og se kadavere? Hvordan klarer de å forholde seg til disse kistene? Hjemme har vi en veltrimma gressplen og tagetes og krisstorn, men ... kister! Nei, av jord er du kommet, og til jord skal du bli! Jeg vil i jorda, folkens, bare ikke riktig ennå!
Kvalmen har ikke lagt seg helt fremdeles, men jeg må nok tilbake og ta noen bedre bilder med det ordentlige kameraet mitt. Så det blir vakkert i huet mitt.
Og snipp snapp snute, så var historien om en kjip dag ute.
Jeg har vært her i tre dager og stirrer mye på fortauet, dels for å unngå de store rukene med hundebærsj av varierende datostempling, men også fordi jeg blir sjenert av all ubedt oppmerksomhet som tilfaller dem som skiller seg litt ut. Jeg skal ikke klage, for jeg er høy og blond og skiller meg ut med positivt fortegn, men jeg ER ikke vant til det. Og de er visst ikke helt vant til meg heller, så hvis jeg øver på å heve blikket, kan de kanskje øve seg på å si bare pene ting og gjemme griseriet til de kommer hjem til kona si? (Det ender vel med at jeg smiler bredt og selvsikkert til høyre og venstre mens jeg trykker foten verdensvant ned i en lysebrun og dagfersk hundebærsj ...)
Jeg har ikke rukket å se så mye ennå (bortsett fra fortauet), men én feiende flott demonstrasjon mot svekking av skolevesenet fikk jeg med meg første dag. Du verden, så flinke de er til å demonstrere! Ikke noe puslete lite pipekor utafor Regjeringskvartalet som hveser NOK ER NOK her i gården, nei. De smeller kinaputtere så trommehinnene blafrer som papplater i sykkeleiker. Og så har de store lastebiler med høyttalere, og speaker-damer med 70-tallsuttrykk i ansiktet, og lag på lag med Brødre som står sammen i Kampen. Huhei, de gutta har ikke gått på kurs på LO-senteret på Sørenga, vafall.
Og så har jeg trena "free dance" i dag så svetten pipla. Det var ganske hyggelig, og veldig hjemmekoselig, på fornavn og venninneaktig. Og hardt og moro! For de argentinerne som sparer på griseriet til de kommer hjem til kona si, er kjempehyggelige, hjelpsomme, nysgjerrige og morsomme, argentinerinnene også, altså "kona si". Jeg tror jeg kommer til å komme godt overens med dem.